I følge Central Statistics Agency (BPS) er antallet fattige mennesker i Indonesia rundt 24,8 millioner i 2020.
Omtrent 60% av den fattige befolkningen i Indonesia bor på landsbygda.
Risforbruk er den viktigste determinanten for fattigdom i Indonesia, fordi det meste av Indonesias fattige befolkning fremdeles avhenger av risforbruk som den viktigste kilden til energi og protein.
Indonesia har et samfunnshjelpsprogram for å hjelpe de fattige, for eksempel Family Hope-programmet (PKH), ikke-kontant mathjelp (BPNT) og Prakja-arbeidskort.
Fattigdomsforholdet i Indonesia falt fra 10,9% i 2019 til 9,7% i 2020.
Fattigdom i Indonesia er mer vanlig i familier som har mange barn, spesielt i landlige områder.
Fattigdom kan også påvirke helse, utdanning og livskvalitet.
I Indonesia jobber rundt 70% av fattige mennesker i den uformelle sektoren, for eksempel gateselgere og husarbeidere.
Fattigdom kan forårsake stress og angst som har innvirkning på mental helse.
Fattigdom kan også forverre miljøet, fordi fattige mennesker har en tendens til å bruke eksisterende naturressurser for å imøtekomme livets behov.
