Filmteori dukket først opp i Indonesia på 1950 -tallet da filmen ble populær blant folket.
Filmteori i Indonesia utviklet seg raskt på 1980 -tallet da mange universiteter åpnet filmstudieprogrammer.
En av de store figurene i teorien om indonesisk film er Arifin C. Noer, kjent som regissør og filmkritiker.
Indonesisk filmteori fokuserer ofte på sosiale og politiske aspekter i film.
Begrepet smak eller følelse anses ofte som viktig i indonesisk filmteori, og brukes ofte til å beskrive opplevelsen til publikum.
Indonesisk filmteori vurderer ofte konteksten av kultur og historie i tolkningen av en film.
Begrepet postkolonialisme brukes ofte i indonesisk filmteori for å beskrive forholdet mellom Indonesia og dens koloniale land.
Indonesisk filmteori fremhever ofte kvinnens rolle i film, både som hovedperson og som manus og manusforfatter.
Begrepet lokal visdom brukes ofte i indonesisk filmteori for å beskrive det unike av indonesisk kultur i tolkningen av en film.
Noen indonesiske filmteorier er mer fokusert på de tekniske aspektene ved film, for eksempel kinematografi og lyddesign, snarere enn i fortelling eller sosiale aspekter.
