Utilitarisme er en etisk teori som sier at den rette handlingen er handlingen som gir den største fordelen for antall mennesker.
Begrepet utilitarisme ble først introdusert av den britiske filosofen, Jeremy Bentham, på 1700 -tallet.
Bentham utvikler prinsippet om utilitarisme ved å foreslå ideen om at menneskelig lykke er hovedmålet med deres eksistens, og enhver handling må måles basert på dens positive innvirkning på menneskelig lykke.
I sammenheng med Indonesia har utilitarisme blitt brukt i mange offentlige politikker, for eksempel i infrastrukturutvikling og miljøvern.
Bruken av utilitarisme i infrastrukturutviklingspolitikk kan sees fra regjeringens innsats for å øke tilgjengeligheten og komforten ved offentlig transport som forventes å forbedre samfunnets velferd.
I mellomtiden kan anvendelsen av utilitarisme i miljøvern sees fra regjeringens innsats for å redusere klimagassutslipp og forbedre luftkvaliteten som forventes å forbedre menneskets velferd som helhet.
Kritikk av utilitarisme dukket imidlertid også opp i Indonesia, spesielt i sammenheng med menneskerettigheter og sosial rettferdighet.
Noen kritikere anser utilitarisme for å være for fokusert på fordelene til flertallet og ignorere mindretallets interesser.
I tillegg fremhever kritikere også problemet med måling av fordeler og tap, som ofte er vanskelige å måle objektivt.
Likevel er utilitarisme fortsatt en av de viktige etiske teoriene i indonesiske sammenheng og brukes som guide i mange offentlige politikker.
